Første norske leder av Oslo-kontoret Print
Første norske leder ved Oslokontoret
Waale og Kongen
Anders Waale viser Kong Harald rundt på Ekofisk

Anders Waale i intervju med Kristin Øye Gjerde, 2. desember 2002

Startet i oljebransjen i Venzuela

- Anders Waale, som pensjonert leder for Oslo-kontoret til Phillips Petroleum Company i Norge er du noe så sjelden som en nordmann med erfaring fra oljebransjen siden 1950-tallet. Hvordan startet det?
- Jeg reiste til Venezuela som ganske ung, i 1951. Etter gymnaset og et år på handelsgym og militærtjeneste, var jeg i den stilling at min bror var bosatt i Venezuela. Han skulle hjem på ferie med familien. Mens han var hjemme ville han at jeg skulle komme ned og være der et års tid, slik at jeg kunne ta vare på hans saker i mens. Som sagt så gjort; jeg reiste ned i 1951. Det ene året ble til 13. Litt etter litt kom jeg over i oljeaktiviteten. Jeg ble ansatt i Gulf Oil og jobbet i Maracaibo-området, helt til jeg reiste hjem ved årsskiftet 1963/64.

Gulf Oil engasjerer seg i Nordsjøen

- Da du kom tilbake til Norge i 1963/64, var det et oljeeventyr på gang i Norge og?
- Ved årsskiftet 1963/64 var det ikke skjedd så mye, men i 1965 ble de første lisensene delt ut. Jeg arbeidet også her hjemme for en avdeling av Gulf, nærmest i påvente av at noe skulle skje i Nordsjøen. Min gamle sjef fra Venezuela satt som sjef for Europa/Afrika for Gulf, i London. Han ba meg om bare å sitte og vente. Ved tildelingen fikk vi to lisenser, og jeg ble ansatt som leder av datterselskapet i Gulf.

- Hvilken type stilling hadde du hatt i Venezuela?
- Der var jeg såkalt superviser. Jeg hadde ganske mye å gjøre med all mulig typer transport. Landtransporten var underlagt meg. Men jeg var også veldig engasjert i offshorevirksomheten og var ansvarlig for å flytte boreriggene, at de fikk alt mulig slags materiell og assistanse de trengte ved hjelp av det maritime utstyret vi disponerte. Ofte var jeg flere dager, kanskje en uke av gangen, på laken, på Maracaibo-sjøen. Jeg levde med de tingene som skjedde der nede.

- Etter at Gulf Oil hadde fått to lisenser i Norge, hvilken aktivitet startet selskapet opp?
- Vi fikk to lisenser med, så vidt jeg husker, tre blokker hver. I den første utlysningsrunden ble det tildelt i alt 22 blokker. Flere selskaper og grupperinger av selskaper, satt dermed og ventet på å kunne sette i gang. Til å begynne med var det mest administrativt arbeid. Gulf Oil i Norge ble styrt fra London. Gulf hadde også lisenser på den engelske kontinentalsokkel hvor de allerede var i gang med boring. Støtteapparatet, som tok seg av alt fra å få tak i en rigg og folk til å drive den, lå i London.

Tilrettelegging for kommunikasjon mm.

- Alle selskapene som hadde fått lisenser i Nordsjøen og ventet på å komme i gang, dannet  en gruppering, North Sea Operators Committee Norway (NSOCN), sent i 1965. Den opprettet forskjellige underkomitéer, som tok vare på alle de tingene som måtte tas vare på for praktisk å komme i gang med boring. En ting var radiokanaler. Vi måtte ha kommunikasjon med riggene der ute, vi måtte ha frekvenser. Husk på at den tiden ikke var noen dataalder. Radio var det eneste vi kunne bruke. Dessuten var det praktiske ting med hensyn til helikoptertransport, ikke minst posisjoneringssystemer. Husk på at her var vi halvveis til England, ute i Nordsjøen, og der ute skulle vi finne en rute på kartet. Nordsjøen hadde jo sitt navigasjonssystem, men dette var for shipping, og det var det mer eller mindre "Hvor er vi?". Men her skulle det være nøyaktig, vi skulle være innenfor denne ruten. Og dette medførte at NSOCN måtte få etablert navigasjonskjeder. Det var Decca som hadde det, og det ble kalt High-Fix systemer. Vi etablerte tre forskjellige systemer. Dette var nødvendig på tidlig tidspunkt, først i forbindelse med skyting av seismikk. Da var det veldig viktig at man visste hvor man skjøt, og at man skjøt der man skulle skyte. Så var det veldig viktig, la oss nå anta at man  fant noe veldig interessant, å kunne komme tilbake til akkurat det punktet igjen. Det  måtte en høy grad av ny teknologi inn, for at vi skulle kunne greie det. Dette var en oppgave  som NSOCN tok seg av, fordi alle trengte det. Likeså var det dette med, for eksempel tollregler. Ting som ble brukt der ute, skulle ikke tollbelegges. Det måtte opprettes frilager. Så det var mange slike forskjellige ting som var fellesnevner for alle, som ble tatt opp. Lisenskrav og hva man gjorde for å få nye lisenser og slike ting ble ikke diskutert. Det var helt bannlyst i denne komitéen. Bare ting av generell og felles interesse ble tatt opp.

Involvert i Statens oljeråds arbeid med sikkerhetsregler

- Var du involvert i arbeid som hadde med Statens Oljeråd å gjøre?
- Ja, det var jeg. Statens Oljeråd ble opprettet under ledelse av Jens Evensen. Dessuten var Nils Gulness i Industridepartementet sterkt involvert. Statens Oljeråd, hadde i oppgave å forberede lovgivning, og med en gang den var på plass, foreta utlysning og avgi innstilling over hvem som skulle få de forskjellige blokkene. Jeg ble involvert i denne prosessen, særlig det som hadde med lovgivning å gjøre (etter at Kongelig resolusjon av 9. april 1965). Blant annet skulle det utformes sikkerhetsregler. Men de som skulle gjøre arbeidet hadde aldri sett  en oljerigg. Det var da NSOCN kom inn i bildet. Først fikk vi forespørsel om vi kunne være behjelpelige med å vise representanter for disse etatene oljerigger, slik at de kunne gjøre det de var blitt pålagt. Gulf hadde blant annet en helt ny landrigg nede i Danmark. Jeg husker meget godt at vi tok en hel gjeng av disse folkene på "Holger Danske", en ferje som gikk fra Oslo til Ålborg. Vi tok dem ut til denne riggen. Senere ble det arrangert en tur til England, ut  på engelsk sokkel, hvor den virkelige offshore drillingen var i gang. Jeg tror både Phillips og Esso var involvert i det.
Aktiviteten på norsk sokkel kom i gang sommeren 1966, da Esso kom i gang med sin første boring. I 1967 ble det enda flere. Sikkerhetsreglene for norsk sokkel ble utviklet før aktiviteten kunne settes i gang, i 1965. Etter befaringene ble det skrevet et "first draft" av sikkerhetsforskriftene. Denne ble da fremlagt for NSOCN. Jeg var da medlem av underkomitéen, Safety Sub-committee, med Dick Loefler, Esso, som formann. Vi skulle komme med våre kommentarer til dette, og det ble gjort. Vi kommenterte på det første draftet. Jeg husker ikke om vi fikk draft to også. Jeg husker i forbindelse med den siste "draften", hadde Evensen funnet ut at det var veldig greit å dra bort fra kontoret i Oslo, for å dedikere seg 100 % til dette arbeidet. Han valgte Bardøla på Geilo som et godt sted å være. Jeg husker meget godt at Dick Loefler, jeg, og en kar fra Shell, det var vi tre som var i denne underkomitéen, vi var da på Bardøla, og dette ble ispedd en god del skigåing. Mens Oljerådet arbeidet ble det enda mer skigåing, for vi skulle bare se på det ferdige resultatet, og se om dette var noe vi kunne leve med. Vi hadde våre kommentarer, og veldig mye av dette tillagt vekt. Der hvor vi hadde en god grunngivning, så ble det tillagt vekt, og ble endret. Arbeidet resulterte i at vi fikk en sikkerhetsforskrift en eller annen gang i 1967.

Phillips Petroleum Company Norway - en attraktiv arbeidsplass

- Ja, hva var det som fikk deg til å gå over i Phillips Petroleum Company?
- Helt konkret, var det en invitasjon til å begynne der. Men det er en forhistorie. Gulf hadde jo 100 prosent av interessene i tillatelser. De hadde boret ett hull, det var tørt, ikke noen oppmuntring. Dette var før funnet av Ekofisk, med lite optimisme på norsk sokkel. På verdensbasis hadde Gulf også sine problemer. Enkelte steder i Syd-Amerika var selskapet blitt nasjonalisert, og i Midtøsten var det også problemer. Resultatet var at Gulf måtte gå igjennom alt det de hadde, for å se hva de ønsket å beholde og satse på, og hva var det de ønsket å redusere og komme seg ut av. Norge var da et sted de ønsket å redusere, og de kontaktet flere selskaper om de var interessert i en såkalt "farm-in", altså ta over en interesse i lisensene. Men de møtte laber interesse i Norge, bortsett fra hos Conoco. Det endte med at Conoco tok over 2/3 av lisensen, slik at Gulf satt igjen med 33 1/3 prosent. Den tok jeg  vare på, mens Conoco boret et hull som også var tørt. Med en gang Conoco ledet av direktør Marvin Lesser, hadde vært gjennom den første boreprosessen, så kunne de det. Da ble det lite interessant igjen i jobben til meg. Conoco hadde operatøransvaret, i og med at de tok over 66% av lisensen, og jeg ble rett og slett bare en som skulle bare passe på at Gulfs interesser ble tatt vare på.
Jeg fikk forespørsel fra Gulf om jeg ville flytte til Gavinda i Afrika, men det var jeg ikke interessert i. Jeg hadde vært så mye ute, jeg hadde vært ute i nesten 13 år, og følte at jeg vel hadde gjort mitt når det gjaldt utenlandsopphold. I mellomtiden var jo Ekofisk kommet på kartet. Jeg fikk et par forespørsler, en av dem helt seriøst, om jeg ville komme over i et annet selskap, men de selskapene hadde heller ikke funnet noe. Men da jeg fikk en forespørsel fra Phillips om jeg var interessert i å begynne der, så sa jeg ja takk.

- Da var vel utbyggingen av Ekofisk-området i full gang?
- Det var det. Vi startet opp prøveproduksjonen på Ekofisk sommeren 1971. Trygve Bratteli var der ute og åpnet feltet. Vi var da i gang med å bygge ut de andre plattformene på Ekofisk-området. Vi snakker om Ekofisk, som er et felt der skulle det være flere plattformen. Vi var i den perioden så heldige at det ble funnet olje i noen av de omliggende strukturene. Det skjedde stadig noe der, så jeg kom inn i en meget interessant periode.

Phillips organisasjon

- Hvordan var selskapsstrukturen i Phillips?
- Min sjef den gangen, var "President of Norway, Sweden, and Denmark". Men det var jo bare i Norge vi hadde noe. I Stavanger var det en base i Dusavik. Derfra ble det drevet "exploration"-arbeid. Selskapet undersøkte de blokkene som ikke var Ekofisk, og etter hvert ble det søkt om nye blokker. Alt arbeidet i Dusavik var underlagt Oslo-kontoret. Ekofisk-regionen var som en gjøkunge. Det skulle enorme investeringer til for å drive utbyggingen. Det ble som en stat i staten fordi det overskygget alt mulig annet vi drev på med. Det andre arbeidet var jo også viktig og nødvendig, men Ekofisk var så stort. Det tvang seg frem en egen base i Stavanger, med en egen sjef. Etter noen år ble basen flyttet fra Dusavik til Tananger i Sola kommune. Everett Thrall var den første regional manager for Ekofisk. Jeg kjente ham godt fra før, for han var sjef for Phillips i Oslo i 1965, fra de fikk de første lisensene her.
Veldig mye ble styrt utenom Oslo-kontoret, i og med at Norge sorterte under London. Europe/Africa hadde sitt hovedkontor var i London, og vi rapporterte dit. I veldig mye rapporterte Ekofisk direkte inn til London. Toppledelsen i Phillips satt selvsagt i Bartlesville, i Oklahoma.
Oslo-kontoret holdt til i Munkedamsveien 3. Der var ikke så veldig stor grunnflate, men vi hadde alle fem etasjene. Kanskje var det opp mot 60 ansatte på det meste.

- Hvor kom disse forskjellige ansatte fra?
- I all vesentlighet var det amerikanere. Det var norske innimellom, mest støttepersoner i sekretærfunksjoner, reproduksjon og slike ting. Den gang hadde vi litt større maskiner selv som ble brukt til å kopiere de store tegningene som geofysikerene og geologene brukte. Vi hadde ansatt "drafstmen", en del av disse var nordmenn, faktisk innvandrere. Men for det meste var det amerikanere som var blitt overført fra forskjellige avdelinger i Phillips til Norge. Før jeg begynte hadde Phillips vært inne i en merkelig operasjon. Phillips var det utenlandske selskapet som satte seg opp med den bredeste base i Norge. Esso, Shell, Amoco og Gulf hadde bare et minimum av en stab, en manager og to, tre personer som support. Phillips der i mot kom med 10-12 familier. Til å begynne med holdt de til i et kontor oppe i Grensen. Hvorfor de kom så mannsterke har jeg aldri fått svar på, men de hadde vel kanskje stor tro. Men så gikk tiden. Riktignok ble det gjort funn på Cod med kondensat og disse tingene i 1968, men det ble ikke regnet som drivverdig. I 1969 ble det mer og mer klart for Phillips at de måtte redusere i Norge. De forsøkte å "farm-out" riggen "Ocean Viking", den hadde de jo på kontrakt over så og så lang tid. Det var ikke bare Phillips som brukte den, Elf hadde også brukt den. De hadde et utvekslingsprogram på et tidlig tidspunkt, og brukte den annethvert hull. Allikevel kom ordrer fra Bartlesville om at "la oss prøve om det er noen som vil leie den riggen, slik at vi får tid til å skikkelig evaluere det materialet vi har, geologisk boremateriale, for å se hvor er det vi skal." Phillips var ikke ferdig med boreprogrammet, så de måtte bore mer i Norge, eller betale. Men man betaler jo ikke, hvis man allikevel må bore,  så gjør man det. På sommeren eller litt utpå året i 1969, fant de ut at "nei, nå skal vi redusere, og bare la det sitte en kar eller så, igjen". Han var allerede utpekt; det var faktisk min forgjenger, Fox Thomas, "og så flytter vi alle de andre tilbake til London, eller hvor de nå måtte være". Som sagt, så gjort. Alle de forskjellig sa opp sine hus, barna sluttet på skoler og så videre. Alt sammen var klart og pakket på kontoret, av files og slike ting. Prosessen gikk sin gang, selv etter at Ekofisk ble funnet i desember 1969. Folk som da ikke kjente til funnet sperret jo øynene opp da det ble kjent i 1970. "Ekofisk giant" sto det med store overskrifter i aviser, samtidig som Phillips praktisk talt flyttet hele staben sin ut av Oslo. Ingen skjønte hva som foregikk. Dette ble reversert så fort som mulig etterpå, så det kom temmelig snart Phillips folk tilbake igjen. Da ble staben bygd opp ganske kraftig til det du nevnte, seksti personer eller noe sånt.

Phillipskultur

- Var kulturen i Phillips annerledes enn i de store internasjonale selskapene som Shell og Esso?
- Jeg opplevde Phillips som et veldig fint selskap å arbeide med. Det er korte linjer til ledelsen. Jeg har hatt veldig god kontakt med folk i Bartlesville, blant annet fordi Norge og Ekofisk var  så viktig for dem som en oljeproduserende provins. Folk fra Bartlesville har hele tiden kommet til Oslo for å snakke med norske myndigheter. Det ga meg mulighet til å bli godt kjent med de forskjellige personene. Det har vært en stor fornøyelse og uhyre interessant.  I et selskap som Gulf, f.eks., var veien til Pittsburg fra Oslo veldig lang, med mange mellomledd. Helt unntaksvis kom det noen fra det høye Pittsburg til Norge. Vi hadde besøk av folk fra London stadig vekk, men ellers ikke. Jeg vil påstå at det samme er tilfelle med de andre store selskapene. Det blir større avstand. Phillips var et mindre selskap med en helt annen atmosfære å arbeide i.

Raskt avansement

- Hva gikk din stilling i Phillips ut på?
- Jeg har egentlig hatt tre stillinger i Phillips. Den første ble laget for meg, bare for at jeg skulle ha et sted å være. Jeg er ikke helt sikker på tittelen, men "budget coordinator and partner relations", det var noe slikt. Bare et par uker etter at jeg var på plass, ble jeg tatt med til London, og måtte skrive et "minutes" fra et veldig "tense" og viktig møte, uten å vite på forhånd hvem som representerte hvilket selskap. Når det satt representanter fra så mange selskaper, det er jo fem nasjonaliteter i Phillips-gruppen, rundt et bord, var det ikke lett å holde greie på hvem som representerte hvilket selskap. Men jeg kamuflerte det så godt jeg kunne, og fikk skrevet "minutes" fra første møte. Senere gikk det mye bedre. Men den første jobben gikk ut på å lage budsjetter og reise til London og forsvare de og slike ting. Det første året var som et læreår. Hele tiden var det en forutsetning, at hvis jeg svarte til forventningene skulle jeg etterfølge Fox Thomas. Han hadde sittet som ansvarlig direktør i en periode. Men så kom Ted Clark inn som direktør og Fox Thomas ble nestkommanderende. Da han ble forflyttet, fikk jeg hans jobb. Tittelen var ganske artig: "executive assistant to the area manager of Norway, Sweden, and Denmark", en meget lang tittel, som aldri ble brukt. Jeg husker meget godt at Fox Thomas kom ut til sin sekretær ved en anledning med et smil rundt munnen, men gjorde seg veldig morsk, og sa "Helga, kan du returnere dette til avsenderen? Hvis ikke de kan greie å forkorte min tittel bedre enn dette, vil jeg ikke ha det!" Der hadde nemlig vedkommende skrevet "J. Fox Thomas jr., executive ass." Det var noe han ikke ville ha sittende på seg.
Etter et par år ble jeg utnevnt til leder av Oslo-kontoret, etter at vi hadde hatt Kaiser som sjef i en periode. Jeg ble utnevnt til "vice-president and manager of the Oslo office". Jeg satt i den stillingen min arbeidstid ut. I tillegg hadde jeg plass i styret i selskapet i Statene. Phillips Petroleum Company Norway var da et selskap som var registrert i Statene, med sitt eget styre. Jeg satt også i styret for Phillips Norwegian Branch, og jeg hadde styreverv i Norsea Gas, som var et gruppeselskap, og likedan i Phillips Petroleum Norsk AS der var jeg styreformann i mange år.

- Hvorfor opererte Phillips med et Skandinavia-kontor?
- Det fungerte omtrent som når en sideakkrediterer en ambassadør eller konsul til et par naboland som kanskje ikke er så viktige. Men i tilfelle et eller annet skulle dukke opp i Danmark eller  Sverige, var det Oslo-kontoret som skulle ta seg av det. Vi hadde aldri noe med verken Danmark eller Sverige å gjøre, som jeg kan huske, men vi hadde litt moro av tittelen.

Kong Olav besøkte Ekofisk

- Du har med noen bilder av kong Olav V ute på sokkelen. I hvilken forbindelse skjedde det?
- Det skjedde 24. september 1974. Det hadde seg slik at jeg fikk nyss om at Petrofina, som jo er et belgisk selskap med 30 prosent eierinteresse i Ekofisk-lisensen, hadde invitert sin kong Bauduin av Belgia, til Ekofisk. Jeg hoppet i stolen da jeg fikk vite det, for jeg tenkte "ikke tale om at han skal reise dit ut, uten at iallfall den norske kongen har hatt anledning til å være først." Jeg tok øyeblikkelig, etter råd fra en jeg kjente i utenriksdepartementet, direkte kontakt med slottet, og sa at vi veldig gjerne ville ha kong Olav på besøk, når han måtte ønske det. Jeg husker ikke om jeg fortalte om Kong Bauduins besøk. I alle fall ble det til at kongen gjerne ville  komme en tur på Ekofisk. Det skjedde riktignok etter at den belgiske kongen hadde vært der. Det var veldig interessant både forarbeide og besøk. Vi satte alt sammen i scene fra Bartlesville.
Både styreformannen og et par karer derfra ble med, kom med eget fly til Fornebu. Neste dag skulle vi fly kongen til Stavanger med dette flyet, men så viste det seg at det blåste ganske friskt ute på Ekofisk og det var litt tvil om helikopteret kunne gå. Kabinettsekretæren ringte kvelden før og ba oss om å sjekke at det var helt sikkert at turen kunne gå, ellers ville ikke kongen begynne på turen. Fra Ekofisk meldte de at "Så lenge helikopteret ikke blir blåst av dekket, er det ikke noe problem, for vi bare kompenserer for vinden."
Morgenen etter reiste vi til Stavanger, og kongen så ut til å kose seg. Vi hadde med av hans gode seilervenner, Erik Anker, så det ble en veldig gemyttlig tone med en gang. På Stavanger Lufthavn hadde det nylig vært en brann, slik at VIP-rommet hvor vi egentlig skulle vært, ikke kunne brukes. Dermed benyttet Kongen stasjonssjefens kontor i stedet.
Før vi reiste offshore skulle vi ha på oss oransje gummidrakter. De var ganske tettsittende, derfor hadde jeg  ringt på tidlig tidspunkt for å spørre om vitale mål for Kongen, men det satt litt langt inne. Jeg fikk de, til slutt, men jeg måtte love å ikke bringe dem videre, hvilket jeg heller ikke har gjort. Jeg har til og med glemt det selv, så det gikk veldig greit. Men han fikk nå drakten på seg. Det var ikke behagelige drakter, og varmt var det. Kongen gikk sist ombord i helikopteret. Sjefspiloten for Helikopterservice, Michael Boxill, hadde spurt meg på forhånd om han skulle gå igjennom prosedyren med sikkerhet, også videre. Jeg sa "Selvfølgelig, du må gjøre det". Men da vi kom ombord, kongen hadde fått et dobbeltsete helt for seg selv, og  Boxill ville ha på ham flytevest, osv., mente kongen "Nei, dette får være nok.". Boxill så på meg, og jeg gjorde tegn til at han bare fikk se å komme seg i lufta.
Turen gikk fint. Det blåste en god vind da vi landet, men Kongen var jo vant til dette her, han var jo sjømann og greier. Han bare la seg litt på vinden og syns dette her var fine saker. Vi hadde et veldig fint besøk, rundt omkring på alle de forskjellige installasjonene. Kongen var veldig interessert og spurte mye. Alt sammen gikk bra.
Jeg husker da jeg kom inn på VIP-rommet på Fornebu, like før vi da skulle skilles, så hadde jeg tatt medet par sånne småflasker med olje fra Ekofisk, sånne prøveflasker som de hadde til å gi bort. Det var ikke så veldig mange som hadde sett oljen, konsistensen, osv. Jeg hadde med meg to flasker og sa til Kongen "Jeg vil gjerne gi deg en."  Det syns han var veldig hyggelig, og satte pris på det. Så dro jeg opp den andre flasken og sa at  "Jeg vet at neste uke kommer den svenske kongen på besøk. Siden han ikke har noe olje å skryte av der borte, kanskje Deres Majestet ville ønske å gi ham også en flaske, så har han fått litt å se på." Da lo han godt, og sa at det var en glimrende idé, og det skulle han gjøre. Så han tok begge flaskene med seg.

Mer kongelig

- Senere har både kong Harald V og kronprins Haakon Magnus vært på Ekofisk?
- Ja, jeg var med og arrangerte turen til kong Harald, som den gang var kronprins. Han var invitert til Emden i forbindelse med et besøk han og kronprinsessen hadde i Tyskland. De skulle promotere norsk industri og interesser der nede, og blant annet var de da på Emden-terminalen. Jeg var der, i og med at jeg var formann i styret i selskapet, både som eier terminalen, og som driver av terminalen. Det er to forskjellige selskaper. I den forbindelse sa jeg til kronprinsen, da vi så på rørledningen som kom inn fra Ekofisk, "Hvis det kunne være interessant, så kunne det være veldig hyggelig å arrangere en tur til Ekofisk, slik at De også får se installasjonen der ute, som er grunnen til resultatet her." Han sa at det hørtes veldig hyggelig ut, og senere på kvelden, vinket han på meg. Da hadde han sin adjutant der, og ba meg ta kontakt med adjutanten når vi kom tilbake til Oslo,  slik at vi kunne avtale tid og detaljer når det gjaldt besøket. Det gjorde jeg, og vi fikk et veldig hyggelig besøk av kronprinsen.
Haakon Magnus har ikke vært på Ekofisk, men han besøkte riggen "Haakon Magnus" da den var plassert i nærheten av Ekofisk.

Ilandføring av olje og gass fra Ekofisk

- Hvis vi går litt tilbake i tid til da Ekofisksenteret ble bygd opp, produksjonen kom i gang og olje og gass skulle føres til land. Hvordan var du involvert i planleggingsfasen for rørledningene?
- Det var en uhyre spennende fase! Vi kom oppi en situasjon som ikke vi hadde forutsett. Jeg har forsøkt å forklare dette for meg selv og for andre, at vi muligens var inne i et slags oversettelsesproblem, selv om det kanskje ikke er helt riktig å si det heller. Tillatelsene vi fikk i 1965 het utvinningstillatelse, oversatt til "production license". I navnet ligger jo faktisk at vi har en tillatelse til å utvinne, til å "produce",  "production license". Det var riktignok skrevet i  regulativet at vi måtte ha et samtykke til å legge rørledninger osv., men alle så vel på det som om det var noe som skulle ha med sikkerhet å gjøre, at valg av trasé som var forenlig med norske myndigheters interesser, med fiskeinteresser og så videre. Det var først på et mye senere tidspunkt i prosessen enn i 1965, at Stortinget som en generell regel sa at olje og gass som hovedregel må ilandføres i Norge. Paragrafene kunne jo tolkes slik at oljen skulle føres i land til Norge i tankskip. Det ville ikke være noe problem.
Det som var problemet var når vi begynte å snakke om pipelines for olje (og senere for gass). I planleggingsfasen var det mange alternativer. Vi gikk gjennom mange faser. Det var ikke mulig å legge rørledning inn til Norge pga. Norskerenna, som ligger like utenfor kysten og er veldig dyp. I regulativet var det også krav om at vi skulle kunne reparere oljeledningen. Men ikke kunne vi legge den der, det var for dypt, og ikke kunne vi reparere den hvis vi hadde kunnet legge den. Det var for dypt det også, med datidens teknologi.

- Men det ble ikke utredet et alternativ for ilandføring til Norge, til Egersund?
- Utredet, men det ble forkastet på grunn av Norskerenna, på grunn av dybden. Vi hadde jo også den morsomme episoden at LO plutselig kom inn i bildet og fortalte at Norskerenna var ikke så dyp som vi trodde den var, for de hadde fått vært i Japan og fått oppgitt andre tall. Men det viste seg de snakket i favner, og vi snakket om meter. Etterpå var de meget beskjemmet over at ikke de hadde gjort hjemmeleksa si bedre.
Det ble jo nedsatt et Goethe-utvalg for å utrede ilandføringsalternativer. Der var det blant annet lagt opp en mulighet for å legge rør over Norskerenna. Det kunne gå en stor rørledning fram til Norskerenna, som kunne deles opp i en spaghetti-rørledning over selve renna. Det ville være mindre risiko med flere tynne rørledninger. Hvis det skjedde noe med den ene, ville transporten fremdeles kunne gå gjennom de andre "spagettirørene". Men dette ble forkastet. Man så også på muligheten for å bygge en svær øy ute på Ekofisk, rett og slett, en terminal midt der ute. Det ble også forkastet. Etter alle mulige studier og vurderinger ble det til sist ilandføring på kontinentet, eller UK, som var det beste alternativet. Igjen hadde vi gjort veldig grundige undersøkelser. Blant annet stiftet Phillips to selskap, nærmest for å være føre var. De ble kalt Norsea Oil AS, og Norsea Gas AS. På et senere tidspunkt ble Norsea Oil strøket. Mens Norsea Gas, eksisterer den dag i dag. Terminalen og terminalbygget i Emden er eid av Norsea Gas.

- Norske myndigheter ville vel ha litt igjen, som en kompensasjon for å føre olje over til Teesside, og gass til Emden?
- Ja, nå snakker du nesten som de norske myndigheter. Vi følte i utgangspunktet at betingelsene i produksjonstillatelsen, i utvinningstillatelsen, med å betale royalty osv., og betale skatt til Norge, bringe olje tilbake til Norge og så videre, var betingelsene våre for å produsere. Vi ventet ikke at dette norske fenomenet, et nytt løyve for ilandføring, skulle medføre ytterlige betingelser. Men det var jo nettopp det som skjedde. Det var noen meget spennende og vanskelig forhandlinger, som det har vært skrevet mye om.
Vi forhandlet med et utvalg der Jens Chr. Hauge og Arve Johnsen var toneangivende på den andre siden. Fra vår side var det toppfolk fra alle selskapene i gruppen. Vi ønsket ilandføring til England. Vi var villige til å imøtekomme visse betingelser, men hver gang vi følte at vi hadde imøtekommet den norske stat og budskapet ble overbrakt departementet, fikk vi svar tilbake, jo det var vel og bra, men så kom det enda betingelser. Arve Johnsen har blant annet skrevet en del om dette i sin bok.
Det startet med at vi mente at Ekofisklisensen skulle eie oljeledningen og bekoste alle utgifter. Men det endte opp med at Statoil skulle inn. Det ble dannet et eget selskap, som skulle eie olje- og gassledningene. Dette selskapet skulle eies 50 prosent av Statoil, og 50 prosent av Phillips-gruppen. Phillips-gruppen skulle være ansvarlig for 90 prosent av lånekapitalen. Med 90 prosent av lånekapitalen pluss halvparten av aksjekapitalen, ble Phillips-gruppen ansvarlig for 95 prosent av alle utgifter i forbindelse med rørledningen, men eide bare halvparten av selskapet. Det var ganske brutalt.

- Halvparten av selskapet og 95 prosent av kapitalen?
- Aksjekapitalen utgjorde 10 prosent av investeringene, Statoil skulle stå for halvparten av aksjekapitalen, halvparten Phillips-gruppen. De øvrige 90 prosent av investeringene sto Phillipsgruppen for. Dermed ble det 95 prosent til sammen.

- Statoil var den gang et nyopprettet selskap? Stortinget vedtok å opprette Statoil 14. juni 1972.
- Ja, Statoil var så vidt kommet i gang, dette var det første prosjektet de hadde. Det var meget vanskelig. Resultatet lignet ikke på noe som har skjedd verken før eller siden. Vi forhandlet hele tiden ut fra den forståelse at den norske aksjeloven ikke skulle gjelde på ett punkt, nemlig at styreformann skulle ha dobbelstemme. Det var allerede avtalt at Statoil skulle ha styreformannen.

Ilandføringssaken behandles i Stortinget

- Hvis vi hadde godtatt at styreformannen skulle ha dobbeltstemme ville vi ikke hatt noe å si, bare hatt hele eksponeringen når det gjaldt å være ansvarlig for rørledningen. Statoil hadde den gangen ikke noen organisasjon å snakke om. De hadde heller ingen erfaring. At de eventuelt skulle sitte i førersetet og styre med våre penger, var bare noe vi ikke kunne godta. Bankene som skulle låne oss penger, ville heller ikke godta det. Det var jo en veldig viktig poeng.
Det hadde vært en forutsetning hele tiden, at styreformann ikke skulle ha dobbel stemme.
Stor var vår bestyrtelse, selvfølgelig, da vi dagen før saken skulle behandles i statsråd, fikk forelagt det endelige dokumentet hvor det sto at norsk lov skal gjelde, med andre ord, at styreformann skulle ha dobbel stemme. Det ble en meget lang kveld og natt for oss på Oslo-kontoret. Det endte opp med at, neste morgen, før Ingvald Ulveseth, som den gang var industriminister, før han gikk i statsråd fikk han besøk av Fox Thomas. Han fortalte senere at han hadde kommet inn til Ulveseth og viftet med konvolutten og sagt noe sånn som at "Here's the mail man!" Han la fram brevet, som alle i Phillips-gruppen var skjønt enige om, nemlig at vi kunne ikke, under noen omstendigheter, akseptere at formannen fikk dobbeltstemme. Som et resultat av dette ble meldingen utsatt. Vi hadde da den unike situasjonen at de aller fleste journalistene hadde fått og lest meldingen, mens de som skulle behandle den ikke hadde fått den.
Industrikomiteen trodde vel kanskje ikke at Phillips-gruppen ville være så fast i sin motstand, men det var en nødvendighet. Resultatet var, jeg tror det var halvannen uke senere, ble det et ekstraordinært statsråd, hvor i meldingen ble spesifikt nevnt at styreformann ikke skulle ha dobbeltstemme.
Stortingsbehandling av alt dette her skjedde 26. april. Jeg satt på tilhørerplass og hørte på den politiske debatten, som endte med et overveldende flertall for at dette ble godtatt. Jeg kunne gå tilbake til Bristol Hotell der alle toppfolkene i gruppen som hadde deltatt i forhandlingene helt til siste slutt, var samlet. De satt der og hørte lettet på at jeg kunne fortelle at nå var alt i orden. Og plutselig fikk alle det travelt med å videreformidle beskjeden til sine respektive selskaper.

Rørleggingen starter

- Bare 24 timer etter at Stortinget ga sitt tilslutning, begynte leggingen av rør. Dette igjen er jo helt unikt. Det er ikke vanlig i Norge å sitte ferdig og bare trykke på knappen når man har fått en offisiell tillatelse. Man venter først på den offisielle tillatelsen, og så begynner  forberedelsene. Men vi hadde ikke tid til en slik omstendelig prosedyre. På denne tiden var det knapphet på stål. Stålprisene var veldig høye, så vi måtte sikre oss det nødvendige stålet til høye priser. En annen ting var at det var knapt med kapasitet ved de forskjellige verft. Men vi hadde nærmest tatt for gitt at "Noe blir det ut av dette her," så vi hadde forberedt oss og kjøpt inn stål og fått laget rør slik at vi var klare til å gå i gang. Dermed kunne vi starte på legging av oljeledningen så snart vi hadde fått klarsignal og senere gassrørledningen.

- Begge deler ble behandlet i Stortinget samtidig?
- Ja, og vi hadde gjort alt forarbeidet, fått rør, lektere, og alt mulig utstyr på plass: Dermed kunne vi begynne rørleggingen med en gang. På den måten kunne vi kappe inn hele prosjektet med kanskje et par år.

Olje til Teesside og NGL til Rafnes

- Raffineriområdet i Teesside var også kjøpt opp og planlagt?
- Ja, bortsett fra at det omtales ikke som raffineri-område. Det er et raffineri i Teesside. ICI (som Phillips-gruppen har eierinteresser i ) har et raffineri der. Phillips-gruppen bygde en mottaksterminal. Den raffinerer ikke noen ting, den bare får oljen inn under stort trykk, og så skal oljen reduseres og stabiliseres. Apropos det å gi noe tilbake til Norge, så var en av betingelsene at vi skulle stille til rådighet, eller føre tilbake til Norge, råstoff, som våtgass, NGL, Natural Gas Liquids. Dette råstoffet skulle brukes på Rafnes i forbindelse med den petrokjemiske industrien som ble bygd opp der. Dette ble, på en måte, en sukkerbit i forbindelse med at vi fikk ta oljen til Teesside. Dette skapte arbeidsplasser og aktivitet i Norge.
Til og med skipene som fraktet NGL til Norge representerte en viss aktivitet. Det var Helge R Myhres Rederi som fikk de første lastene. "Hera" het det første skipet som ble produsert for dette formålet. Det ble byget ved Kværner Rosenborg i Moss. Flere båter kom etter. De har gått trygt og trofast, og går vel den dag i dag.

- Det var vel snakk om gasskraftverk i Norge, og?
- Det var kanskje snakk om det, men husk at for å få det til, måtte man ha en rørledning inn. Det er først lenger nord der Norskerenna flater ut, at det er mulig. Det har jo vært mange spekulasjoner med å få gassen over til Østlandet, osv., men det har aldri blitt noe av. Det var klart for alle som var med i disse forskjellige utvalgene, at det var ikke stort nok marked for gass i Norge. Selvfølgelig kunne gassen gjøres flytende, slik som man gjør i Alaska. Der har Phillips en terminal som de har operert i mange år, som sender flytende gass til Japan. Statoil har lignende planer i Nord-Norge med eksport av gass fra Snøhvit-feltet til Statene. Men den gangen var det ikke et reelt alternativ.

Forsinkelser på Emden-rørledningen

- Skjedde det ofte at straks det politiske vedtaket var gjort var Phillips klar til å sette i gang arbeidet. Eller hendte det at Phillips måtte gi etter for de statlige myndigheter?
- Det måtte vi selvfølgelig. Det er mange eksempler på hvor vi har måttet vente. Blant annet skjedde det i forbindelse med legging av rørledning til Emden. Denne ledningen skulle blant annet legges et lite stykke over dansk sokkel. I ettertid var det mange som mente vi kunne unngått dansk sokkel, men forhandlingene om overenskomsten skjedde på nasjonalt plan.  Dette kunne ikke vi gjøre noe med. Forhandlingene tok lang tid. Tyskerne var jo veldig interessert i å få dette her, så de var veldig imøtekommende. Men av en eller annen grunn ser det ut til at myndighetene hadde glemt Danmark, eller tatt det litt for gitt at det ville gå greit. Men danske myndigheter laget en del vanskeligheter. (Krav om tildekking av rørledningen med sandsekker osv) En ting som kanskje karakteriserer deres holdning, var at de var  merkbart fraværende ved åpningsseremonien i Emden.

Phillips en banebryter

- Phillips har fått stor kreditt for å få tingene gjort, men måten vi har gjort det på har av og til skapt litt problemer. Mye skjedde i en meget tidlig fase. Phillips var banebryter på alle, absolutt alle, områder. Da vi fikk bygd den første riggen i Norge, "Ocean Viking", presiserte vi at den skulle bygges i Norge. Noe ble subkontrahert fra Danmark og noe fra Rosenberg og så ble den satt sammen ved Aker i Oslo. Hva førte dette til? Jo, vi fikk en veldig god rigg. Arbeidet tilførte norsk industri en kompetanse som gjorde at de gikk i gang med H-3 rigger og slike ting. Mye skjedde takket være Phillips. Det samme gjaldt Ekofisk-tanken. Den var et nytt konsept, faktisk den første strukturen av betong som ble plassert i et så værhardt område. Det franske selskapet Doris fikk hovedkontrakten på oppdraget. De subkontraherte Selmer/Furuholmen, noe som ga Selmer/Furuholmen en fantastisk markedsføring. Deretter fikk vi condeepene og så videre.
Dette skjedde i en periode hvor folk i Norge ikke var så giret på oljevirksomheten. Var oljen et gode, eller var det en styggedom? Og når det ble satt amerikansk fart over dette, ble det ikke sett på med blide øyne. Samtidig har man, i ettertid, forstått, og satt pris på det som skjedde. Som et tegn på det ble fire representanter fra Phillips Petroleum dekorert med St. Olavs Orden, tre av dem Kommandører, og en Kommandør med stjerne.
Men mye skjedde på sparket. For eksempel, hvorfor har Ekofisksenteret en sånn liten knekk på seg? Jo, det skjedde mens Tanken var i ferd med å taues ut. Da fant Veritas i nesten siste øyeblikk ut at det var ujevnheter på bunnen. Dermed måtte tanken settes litt til siden, og derfor ble det en knekk på linjen i komplekset. 

Hvem kjøpte olje og gass?

- Når produksjonen startet opp på Ekofisk, måtte det være et marked i andre enden. Hvem var mottaker av oljen fra Teesside i England, og gassen i Emden i Tyskland?
- Gruppens medlemmer hentet olje i sine respektive tankskip i Teesside. Oljen ble ført under høyt trykk fra Ekofisk til Teesside. Når den var stabilisert, det vil si var i atmosfære-trykk,  kunne for eksempel Petrofina, som hadde 30 prosent av den oljen som kom, hente en last. Regnskapsmessig ble det holdt nøye kontroll med fordelingen. Så kom Hydro med en båt osv. Det er jo helt betegnende at den aller første lasten med olje, fra "Gulftide" i prøveproduksjonens tid, gikk til Mongstad i Norge. Mye av Phillips andel ble sendt til Statene, men ble også solgt på det europeiske markedet. De andre eierne som var italienske, franske, belgiske og norske sendte oljen enten til egne raffinerier eller solgte den videre som "crude oil".
Når det gjelder gassen, er det en helt annen sak, for der var det ikke snakk om at selskapene kunne ta hver sine andeler. Det ble inngått kontrakter med et konsortium, fire europeiske gasselskaper, hvor Ruhrgass var det største. Gassen ble levert til disse kundene under en kontrakt. Vi hadde to kontrakter. Først en som gjaldt produksjonen fra Ekofisksenteret. Senere ettersom det ble oppdaget flere felt i Ekofisk-området, og mer gass ble gjort tilgjengelig, kom en ny kontrakt, til de samme kjøperne. Jeg husker meget godt undertegningen av disse. I den tiden bidro vi alle litt til norsk industri. Jeg husker jeg kjøpte Hadelandskrystall med inskripsjon at dette var i forbindelse med undertegningen av gasskontrakten, osv. Vi brukte ganske mye gaver fra Hadeland, blant annet disse små krystallfiskene som vi også hadde som logo ganske lenge blant annet på Ekofisk News.

Informasjonsavdelingen

- Ekofisk News, det var vel en av de tidligste publikasjonene som ble gitt ut av Phillips i  Norge?
- Ja, helt i begynnelsen så hadde vi jo ikke noen publikasjon på Oslo-kontoret. Men i forbindelse med utbyggingen av Ekofisk ble det etter hvert mange ansatte, og vi ønsket jo også å gjøre ting kjent for gruppens medlemmer.
Informasjonsavdelingen i Stavanger har drevet veldig godt med dette. Også hadde vi  ONS i Stavanger, som et utstillingsvindu. Jeg husker en utstilling der en kopi av bølgebryterveggen på tanken, stod rundt standen vår. Vi hadde en kar som heter Jan Villums som var stasjonert i Brussel, i forbindelse med våre petrokjemiske aktiviteter i Europa. Han var en PR-mann av Guds nåde, og hadde satt i gang dette her. Jeg tror det var kronprins Harald som åpnet den (kanskje første) offshore-utstillingen i Stavanger. Vi lo godt da Villums ville ha kronprinsen til å sitte ned og se på Ekofisk-filmen, som tok en time eller halvannen. Det gikk selvsagt ikke, men han fikk iallfall invitasjon.

Ulykker

- Phillips fikk vel mye publisitet på grunn av Ekofisktanken, men det kunne vel ikke måle seg med publisiteten rundt Bravo-utblåsningen?. Det er jo den største media-begivenheten som har vært i Stavanger, ifølge enkelte journalister.
- Ja, det var jo ikke den første ulykken, på noen som helst slags måte. Den første rigg-ulykken, som riktignok ikke kostet noen livet, skjedde med Esso sin rigg, "Ocean Traveler". Det var vel allerede i 1966 eller 1967 den holdt på å kantre. Og senere hadde det jo vært ulykker av forskjellige slag i forbindelse med slikt arbeide. Det har skjedd ulykker med kranlektere i dårlig vær, med supplyskip med ting på dekket, og slike ting. Det er et farefullt arbeide.

- Husker du den første helikopterulykken i 1973, og brannen på Ekofisk 2/4 A?
- Ja, husker det meget godt. Jeg var innblandet i en del av det, sånn i ettertid. Bravo-utblåsningen var jo en tankevekker for mange. Blant annet førte det Gro Harlem Brundtland skikkelig inn i rampelyset som miljøvernminister som plutselig hadde internasjonal fokus på seg. Heldigvis så gikk jo alt bra. Det var ikke tap av menneskeliv, og det var nesten ufattelig at det kunne gå slik. De miljømessige konsekvensene ble også meget begrenset. Jeg husker alle disse marinbiologene som var involvert. Men oljen var for det første en veldig lett olje, og det var jo meget begrenset menden som kom ut, satt i stor katastrofe-sammenheng,. Men det ble en skikkelig tankevekker for alle. Her er det bare det å si at oljeindustrien er hele tiden på vakt mot at noe slikt skal skje, fordi at de som taper aller mest på det, på den ene og den andre måten, ikke minst renommé-messig er jo oljeselskapene selv. Bravo var gjenstand for veldig mye oppmerksomhet. I ettertid ble det satt ned kommisjoner og laget rapporter.
Jeg husker en episode da Phillips ble kalt inn til Stortingets industrikomité for å få en presentasjon om Bravo-utblåsningen. Om det var Gordon Göhring eller Bill Boyce som var toppsjef, husker jeg ikke, men flere av de som deltok på presentasjonen var utlendinger og industrikomiteen ville ha det på norsk. Det resulterte i at jeg måtte være med som tolk. Nå var det veldig mange komitéens medlemmer som snakket bedre engelsk enn meg, så jeg mener, det var ikke problem. Det er deres privilegium å si at de vil ha det på landets språk, så jeg satt der og oversatte fra engelsk til norsk, og fra norsk til engelsk. Det var ganske hektisk og på et punkt jeg snudde meg til komitéen, og sa på engelsk "What Mr. Boise says, is...", og så begynte de å le. Da var det en som sa "Anders, nei, nå går det trill rundt for deg, jeg mener, du oversetter engelsk til engelsk!" Da måtte jeg beklage.

- Ble Phillips bedre på informasjon etter en sånn hendelse, eller ble informasjonsavdelingen for alvor bygd opp senere?
- Dette med informasjon i Phillips, det gikk gradvis. Jan Villums var inne på et tidlig tidspunkt. At han var nordmann, og tilhørte Phillips i den videre sammenheng gjorde at han ble ansett for å kunne gjøre en god jobb. Det ble ikke ansatt noen PR-folk i Stavanger med en gang. Vi var underlagt PR-avdelingen i London, og det blir jo aldri noe godt resultat når engelskmenn skal dedikere seg til å skrive et eller annet om Norge, en sånn fjern sak. Det var ikke bra. En tid hadde vi Pål Mitsem som advokat i selskapet. Han ble på halv tid, satt til å drive med dette her. Det var heller ikke noen god løsning. Jeg husker under Alpha-ulykken, da måtte han faktisk reise bort fra Stavanger noen dager, mens det var mest påkrevd å ha ham der. Da var det krisetelefon fra Stavanger, at jeg måtte komme over. Jeg måtte blant annet ta meg av å få korrigert en meget stygg artikkel. Jeg fikk Rogalands Avis til å trekke den tilbake neste dag. Så til å begynne med ble PR sett på som en halvtidsjobb.
Vi hadde også Haakon Blauw inne; jeg tror det var i forbindelse med Bravo-ulykken. På den tiden ble vel også Sto Lærdal ansatt. Og så var det Per Erik Bjørklund, men han gikk over til Hydro eller noe slikt. Men jeg tror at Sto Lærdal er  den karen som har satt mest preg på informasjonsavdelingen i Stavanger over tid. Så har vi hatt Bjørg Sandal da, senere.

- Under den store oppjekkingsoperasjonen i 1986, da fungerte vel informasjonen, både utad og innad knirkefritt?
- Ja, veldig godt, og akkurat oppjekkingssaken var jo noe som virkelig fikk øynene opp for hva man kunne gjøre av teknologi, osv. Det var jo veldig mange mennesker som trodde at dette kunne umulig gå an. Jeg husker daværende olje- og energiminister Arne Øyen, som nå er død, han sa i ettertid at han var sikker på at dette ville aldri gå, at han så det for seg i drømme hvordan det hele plutselig ville tippe over. Men det var utmerket planleggingsarbeid, og utmerket gjennomføring. Phillips høstet veldig stor anerkjennelse for den bragden.

Ekofisks betydning for det norske samfunn

- Hva har Phillips Petroleum Company Norway og Ekofisk betydd for det norske samfunn?
- Bølgeeffekten av det som har skjedd, er jo helt umulig å beskrive. Vi var jo de aller første som kontaktet norske myndigheter i 1962 vedrørende tillatelser på den norske kontinentalsokkel. Så gikk dette sin gang, og flere selskaper kom inn, og vi fikk tillatelsen i 1965. Ved å bruke "Ocean Viking" en norskbygd rigg, ga vel det de første direkte ringvirkningene i næringslivet. Det tilførte aktivitet og arbeidsplasser. Hva den kunnskap som det tilførte og formidlet til norske verft, underleverandører, innebar er det jo helt umulig å sette ord på. Det satte jo i gang norsk design av rigger, H-3 riggene, osv., som igjen resulterte i masse arbeid av den typen. Norske skipsredere kom inn i dette for dem helt nye området. De var jo vant til både lasteskip og tankskip, men dette var noe helt annet.
Konvertering av norske hvalkokerier til boreskip er en historie for seg. Glomar var et selskap som drev mye med boreskip. Båten hadde da et stort hull midt i slik at man kunne bore ned. De norske interessene i Amoco-gruppen, - NOCO, Norwegian Consortium, hadde ganske mange skipsredere. De ønsket å bygge om norske skip til boreskip. De gamle hvalkokeriene var jo ferdelig svære. Det kunne jo nesten lande en DC-6 på dekket der. Men ombyggingen av hvalkokeriet "Thorhøvdi" til "Drillship" viste seg å være en fiasko. Det hadde jo et vindfang som ikke lignet noen ting når det lå bredsides til med bølger og greier. Det ble jo dratt med ankrene fra den ene siden av Nordsjøen til den andre siden av Nordsjøen. Vi spøkte litt med Amoco, som var operatør for dette, og hadde da NOCO som partner, og lurte på om de måtte ha landbrukseksamen eller noe slikt fra Statene for å være ombord og pløye frem og tilbake med dette her. Så det endte med at skipet bare rett og slett ble tatt ut av tjeneste. Det brukte 300 dager eller noe på én eneste brønn som de aldri fikk ferdiggjort. Så den endte opp i Israel, så vidt jeg husker.
En annen historie er Ekofisktanken, og hva den medførte av betongstrukturer, osv. I tillegg til dette, har vi supply-båtene. Det var jo et totalt ukjent område i Norge. Jeg husker at jeg ble kontaktet, i en meget tidlig fase da jeg jobbet i Gulf av et shipping selskap. De lurte på om jeg kunne fortelle alt jeg visste om supply-båter? Jeg leverte et notat til rederiet, så de satte i gang, kontraherte, og gjorde stor business på dette området. Så var det jo alt dette med service selskaper. Det morsomme var jo at lokalt, i Stavanger, var det mange av disse entrepenørene, gründerne, som satte i gang med et eller annet, også ble det store saker ut av det. Et eksempel er Christiania dampkjøkken. De var ute og skulle "promote" sine "services". Blant annet, husker jeg, de hadde laget en to-måneders, detaljert meny. De var jo langt forut for sin tid, lenge før vi hadde begynt å tenke på baser og slike ting.

Ordrer verden rundt

- Det var jo et visst politisk press på å plassere ordrer for Ekofisk-installasjonene her i Norge. Men når vi prøvde å plassere ordrene i Norge var verkstedene opptatt med å bygge tankskip, sånne DLCC-tankskip. Verftene hadde ordrebøkene fulle, så de var ikke interessert. Men plutselig, på et eller annet tidspunkt, så hoppet de på fanget til departementet og sa "Nå må dere hjelpe oss å få ordrer." Da hjalp vi dem. Vi plasserte veldig mange ordrer i Norge, som kanskje, rent økonomisk sett, med fordel kunne ha vært plassert der hvor de hadde bygget mange av disse tingene tidliger. Men vi plasserte det her i Norge. Riktignok under et visst press, det skal ikke skyves under en stol.

- De første modulene til installasjonene på Ekofisk ble vel bygd på verft omkring i mange steder i verden? Italia, Irland, og Holland...?
- Ja det er riktig det; mye av det som hadde med selve strukturen å gjøre ble plassert utenlands. Men det var fordi norsk industri var ikke giret på det. Ordrebøkene var fulle tidlig på 1970-tallet. Reksten og alle disse rederne hadde store ordrer på store skip, og dette kunne de, og dette gjorde de. De var ikke interessert i å ta bort disse linjene med skipsproduksjon for å bygge et dekk eller lignende. Men det kom, etter hvert.

- Med oljekrisen høsten 1973 og den påfølgende tankskipskrisen på midten av 1970-tallet forandret vel holdningen i verftsindustrien seg?
- Da begynte de å merke at ordrebøkene ble tynne, og da var de plutselig interesserte, og kunne ikke få nok. Store verft som Aker Verdal, Aker Stord, også videre spesialiserte seg på offshoreopdrag. Også har vi da et selskap som jeg har dratt fram veldig mange ganger, i forskjellige sammenhenger, Oil Industry Services, i Kristiansand.
Vi drev på en måte en veiledningstjeneste. Clarence Sumpter, sjef for innkjøpsavdelingen for Europe/Africa, kom over her og holdt foredrag i forskjellige fora, om hvordan norske selskaper skulle burde oppføre seg når de ga anbud. Det ga resultater, litt etter litt. På samme måte gjorde sjefen for Engineering. Og jeg som satt på Oslo-kontoret, en av de viktige oppgavene jeg hadde var å ta imot forespørsler, rettlede, fortelle dem, og eventuelt koble dem sammen med rette folk hos oss. Vi hadde presentasjoner. Jeg var selv rundt og hadde mange foredrag om hvordan dette gjøres, fra Bodø og Tromsø, og andre steder. I den forbindelse var det et selskap som ble etablert som het Oil Industry Services, i Kristiansand. De hadde ikke et stort verksted, men de gikk sammen med flere forskjellige bedrifter på Sørlandet. Kristiansands mekaniske verft, Sverre Walter Rostoft (tidligere industriminister)  var veldig aktiv i dette, sammen med adm. dir. Lislegard, som var sjef for Oil Industry Services. De gjorde et enormt arbeide for å få bedrifter i landsdelen til å samarbeide slik at de til sammen kunne ta imot en større ordre. Til å begynne med hadde de veldig store vanskeligheter med å komme inn i Phillips. Jeg hjalp dem til de første kontraktene, og fra da sa jeg "Nå må dere ta vare på det selv, nå er det et spørsmål om hvordan dere gjør det." De gjorde en god jobb, og det ble slik at de nærmest ble service-selskap for Phillips over en lang periode. De forsynte Phillips med vikarhjelp som vi trengte i forbindelse med visse faser av utbyggingen, osv. Dette var ett eksempel på hvor en landsdel som ikke har et stort Aker Verdal verft eller noe slikt noe, men landsdelen som sådan, fra Egersund til Grimstad, kom sammen. Da var de i stand til å ivareta visse arbeidsoppgaver, både når det gjaldt konstruksjon, på Nymo-verftet i Grimstad eller Kristiansand. Så de var flinke, og utnyttet dette.
Ringvirkningene av det vi gjorde var utvilsomt til stede. Men det er vanskelig å se på Phillips isolert, vi må nesten se på oljeindustrien totalt sett i en slik sammenheng. Vi har gått gjennom perioder med høye oljepriser, vi har vært igjennom perioder med lave oljepriser, vi har vært gjennom Kleppe-pakker, og vi har vært gjennom Oljefondet, og alt dette her.

En pengemaskin

- Det var fantastisk, første gang vi skulle overlevere en sjekk til Norges Bank. Jeg var med Tate Clark den gangen. Det var snakk om royalty. Det var en maskinskrevet sjekk som vi  gikk over og leverte. Det var en spesiell, litt rar følelse. Og så har det jo blitt astronomiske tall av dette her over tid.
Ved et par anledninger har jeg fortalt historien om hvordan vi første gangen fikk tilsendt en giro-blankett for å betale et terminbeløp på skatten. Dette terminbeløpet var i hundremillioners-klassen. Jeg husker ikke tallet, men at det var tre sifre som skulle være der, men på giroen var det bare plass til to sifre på millionbeløpet, pluss, da, hva det måtte være nedover. Så stod det med stor rød skrift, som det står på disse betalingsblankettene, "Dette beløpet må ikke endres, det må betales akkurat som her. Har De noen problemer, så si ifra skriftlig til kemnerkontoret." Jeg ringte og snakket med en dame, sa hvem jeg var og hva det gjaldt; at jeg hadde denne blanketten, og der stod det beløpet jeg skulle betale, men det beløpet var galt. Så sa jeg, hva skal jeg gjøre? "Betal beløpet, og så send en skriftlig klage eller krav om opprydding." Så jeg sa at det er greit, kan jeg få deres navn? Hun sa "Hvorfor?", og så sa jeg ganske enkelt, av den grunn at hvis jeg nå gjør som De nå sier, så vil jeg betale jeg betale 200 millioner mindre enn det jeg skal betale, og da vil jeg gjerne ha et navn å referere til. Så sa hun "Gode Gud, dette er for stort for meg!" Og jeg har inntrykk av at jeg gikk fra de lavere etasjene og oppover til toppen av dette tårnet i Oslo Rådhus, der hvor kemneren satt. Så var det en herre som sa "Waale, nå har jeg mappen liggende foran meg. Jeg kan bare fortelle at vi aldri tidligere har behøvd å bruke en rubrikk på hundre millioner. Dette er selvfølgelig feil. De skal betale." Så kom hele beløpet, og han sa "Nå fyller vi manuelt ut en giro og sender over og vær så snill, da, og betal den, og ikke den gamle." Jeg sa det var det jeg trodde ville bli utfallet.
Dette forteller litt om hvordan oljeindustrien sprengte grenser. De hadde ikke telleverk nok til dette. Nå har det jo blitt milliarder, og kanskje ti, og tjue, og flere milliarder som betales i disse tingene, og det er ikke noe problem lenger.

Hovedkontoret flyttet fra Oslo til Sola kommune

- Phillips var vel en stor velsignelse for Sola kommune, som var hjemstedskommunen for Phillips hovedkontor. Hvordan gikk det når hovedkontoret flyttet fra Oslo?
- Det var jo Oslo som var hovedkontoret til å begynne med. Det var her vi var registrert, og det var her vi leverte inn selvangivelsen og alt sammen, så vi skattet til Oslo. Og Oslo satte opp en aldri så liten fight når det gjaldt å flytte kontoret til Sola, for de visste hva de gikk glipp av. Men det var jo helt opplagt, det måtte jo bare flytte over til Stavanger i og med at toppsjefen i det norske selskapet satt der. Vi måtte omregistrere, fra, da, Oslo.

- Men det gikk jo ikke så mange år før skattereglene ble endret da, slik at Sola mistet den fordelen som de fikk med dette?
- Da var det oljeskattekontoret som tok over.

Vil ikke skrive bok

- Er det noen uvanlige hendelser du har opplevd på jobben som du ikke har fortalt om enda?
- Jeg har hatt veldig mange uvanlige hendelser, og det er veldig vanskelig å trekke frem noe spesielt, syns jeg. Jeg har blitt spurt tidligere hva jeg syns har vært det mest interessante jeg har vært med på, osv. Det å sitte, mellom norske og selskapet og, til dels selskapene i gruppen, osv., det har jo vært  en uhyre interessant jobb, givende jobb. Jeg trivdes veldig godt, og det har vært forferdelig mange opplevelser. Jeg har blitt spurt om jeg skulle lage en bok, og til det svarte jeg nei, jeg kommer aldri til å skrive noen bok. Det var mange, tror jeg som sa de trakk et lettelsens sukk da jeg sa det. Jo, det er ganske mange ting som kunne skrives om…

Avisfaksimile
Avisfaksimile Stavanger Aftenblad; Kong Olav reiser til Ekofisk, Waale ses nummer 2 fra venstre.
Lukk
 
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower