26. november Print
Innsynkningen av havbunnen på Ekofiskfeltet blir avdekket
Ekofisktanken 1975
Ekofisktanken 1975
Ekofisktanken 1989
Ekofisktanken 1989

”Jeg var vekke fra komplekset i flere år, var på de uteliggende plattformene. Da jeg kom tilbake i 1984, merket jeg at båtlandinga som sto 4-5 meter over sjøen var forsvunnet. Og når det gjalt antall ringer på tanken så var det færre enn da jeg sist jobbet på komplekset" Det fortelle Steinar Undheim i et intervju med Ragna Ervik.[1] Ekofisk hadde sunket, og det fortsatte å synke.

Sent høsten 1984 ble det oppdaget at plattformene på Ekofisk var nærmere havoverflaten enn da de ble installert. Flere målinger ble satt i gang for å kartlegge innsynkningsraten. Det ble klart at havbunnen på enkelte steder sank med mellom 40 og 50 cm i året. Våren 1985 lå plattformene 2,5 meter dypere i vannet enn da de ble installert. Den største innsynkingen hadde skjedd under Ekofisksenteret.

I motsetning til mange andre felt i Nordsjøen ligger Ekofisk-reservoaret i krittstein. Det var tidlig knyttet stor usikkerhet til hvordan feltet ville oppføre seg under produksjon. Trykket i reservoaret var usedvanlig høyt, og det hadde aldri tidligere vært produsert store mengder olje i krittreservoarer med så stort trykk. Spørsmålet var om en reduksjon i trykket i reservoaret ville føre til at bergartene ikke kunne motstå tyngden fra bergartene over oljefunnet. Mulighet for innsynking var nevnte allerede i søknaden om prøveproduksjon i 1970. Men man regnet da med at tre km med masse over reservoaret ville holde. Men massen var for løs, og den sank inn.

Innsynking av reservoar som produserer olje eller gass var et kjent fenomen. Når vesken eller gassen tas ut, synker trykket og strukturen i steinlaget hvor oljen eller gassen ligger, må bære større del av tyngden av berglagene over. Kritt er et mykt materiale og når trykket synker blir krittlaget presset sammen. Det viste seg at de tre tusen meterne med stein som lå over reservoaret var ikke sterkt nok. Og sammenpressingen forplantet seg oppover til havbunnen. Spørsmålet var så om dette var noe en kunne leve med? Hovedutfordringen var den såkalte hundreårsbølgen, en teoretisk beregning over hvor høye bølger det i en gitt situasjon, under gitte værforhold, kan bli i Nordsjøen i løpet av en hundreårsperiode. Det ble fastslått at installasjonene på Ekofisk ikke ville motstå en slik bølge.

[1] Intervju med Steinar Undheim, mekanisk tilrettelegger på Ekofisk 2/4 Q, gjort av Ragna Ervik, hovedfagsstudent UIB. 13.04.2003

1984
Lukk
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower