16. juni - 18. august Print
Jekking er løsningen
Hydrauliske kraftenheter
Hydrauliske kraftenheter

Helt siden de permanente plattformene kom på plass på Ekofiskfeltet har det blitt sprøytet gass tilbake i formasjonen fra Ekofisk 2/4 C. Dette fungerte som en bremse på trykkfallet i reservoaret, og ble i hovedsak gjort for å øke produksjonen. Etter innsynkingene ble kjent, ble mengden gass som ble ført tilbake økt. Men dette var ikke nok til å stoppe utviklingen. (Se 26. nov. 1984 eller Operasjon oppjekking) Minst 30 forskjellige metoder for å løse problemet ble diskutert for å løse problemet. Ingeniører fra hele Europa var involvert. Oppjekking ble tidlig foreslått, men ble snart avfeid som urealistisk. En regnet med at det med så store plattformer, og mengder av rør og ledninger som koblet dem sammen, ikke ville gå. Men etter at alle andre alternativer var vurdert, sto bare oppjekking igjen. Den endelige beslutningen om å heve åtte stålplattformene, to flammetårnene og brustøttene med rundt seks meter ble tatt i 1986. Dette var, som mye annet på Ekofisk, snakk om å bryte barrierer, finne nye løsninger og sette dem ut i live. I løpet av to år ble ca 120 jekker produsert, hydrauliske styringssystemer og kontrollsystemer klargjort og sommeren 1987 var alt klart for oppjekkingen. Sommeren før var det sørlige flammetårn sammen med de to brustøttene ut til det hevet over syv meter ved hjelp av kranlekteren DB 102. 

Allerede i januar 1987 begynte forarbeidet til oppjekkingen ute på plattformene. Det første som ble gjort var bygge stillas alle steder hvor det videre arbeidet skulle skje. 2500 meter med føringsskinner med manuelle kraner montert. I tillegg måtte en rekke rørledninger og tanker flyttes for å få plass til skinnene. 214 hydrauliske kraftenheter som skulle forsyne jekkene med hydraulisk kraft ble satt på plass og til slutt ble jekkene montert og gjort operasjonelle, slik at vekten som plattformbeinet normalt holdt, ble overført til jekkene. Den første milepælen var 31. mai, da det første plattformbeinet ble kuttet. En meter av beinet på Riser plattformen ble kuttet av for å gi plass til sammenboltede flenser. Dette var selve columbi-egget i prosjektet.

Når flenser var montert på alle plattformbeina var alt klart til selve oppjekkingen. Først ut var Hotellet. 16.juni 1987 kl. 03:48 ble jekkene satt i gang. På knappe 12 timer var den 10.500 tonn tunge dekksdelen hevet med 6,4 meter. Forlengelsesdelene ble satt på plass og plattformen satt nedpå igjen. Etter dette sto Riser plattformen for tur. 15. august ble denne plattformen hevet med seks meter. Operasjonen tok i underkant av ett døgn. Den 17. august var det klart for å jekke de fire plattformene sør for tanken; Papa, Charlie, FTP og Quarter. Ved å jekke disse fire plattformene pluss brustøttene samtidig, minimerte en antallet rørledninger og kabler som måtte kuttes. Bare de som gikk inn til tanken måtte skjæres over.  I mellomtiden var det nordlige flammetårnet og 2/4 G blitt hevet ved hjelp av kranfartøy. 2/4 S var den nyeste plattformen. Den var høyere enn de andre og trengte ikke heves. Tirsdag 18.august 1987 var selve jekkingen fullført. Operasjonen hadde tatt 14 timer og 24 minutter. Da sto igjen alt etterarbeid med fjerning av jekkeutstyr og å få installasjonene i drift igjen. Fra jekkingene av Hotellet startet til siste plattform var på plass hadde det gått med 2500 dagsverk à 12 timer. Produksjonen var i gang igjen på Ekofiskfeltet den 4.september 1987. Selve Ekofisktanken kunne ikke skjøtes på og sommeren 1989 fikk den montert en ekstra beskyttelsesvegg på utsiden. Se Tanken. Oppjekkingen av Ekofisk var en suksess. Men innsynkingen fortsatte, om enn i et lavere tempo.

Hotellet ferdig jekket
Ekofisk 2/4 H ferdig jekket
Jekking av Ekofisk 2/4 H steg for steg
Jekkene settes klar til bruk
Jekkene blir satt på plass
Plattformbeina blir kuttet
Plattformbeina blir kuttet
Avkuttet plattformbein fjernes
Det første plattformbeinet er kuttet av
Flensene settes på plass
Plattformbeinet blir kuttet
Jekkene settes på plass
Jekkene settes på plass
Boltene festes på plattformbeina
Ved hjelp av manuelle kraner på føringsskinnene blir selve jekken satt på plass

Første fase: forarbeid

Først montertes stillaser, føringsskinner, støttebjelker, hydrauliske kraftenheter og jekkene. På Hotellplattformen ble det montert fire jekker på hvert bein, på de andre to jekker. Hvert plattformbein ble så kuttet og utstyrt med boltede flenser. For å utstyre beina med flenser ble vekten av plattformen overført til jekkene. En seksjon på en meter av plattformbeinet ble fjernet og flensene ble satt inn og sveiset fast.
Rørledningene til Emden og Teesside kuttes.

 

Andre fase: Oppjekkingen

1 – Det ble foretatt siste sjekk av utstyret. Jekkene ble hevet opp til øverste jekkebjelke og det ble satt en nullreferanse på samtlige jekker.

 

2 – Plattformen ble hevet opp og klar av ledeklossene. Denne operasjonen krevde eksakt kontroll, og ble foretatt i korte steg, nøye overvåket ved hvert plattformbein av folk under.

 

3 – Når plattformen var klar av ledeklossene, ble den jekket 6,4 meter opp. Underveis var et stopp for å deaktivere flatjekkene. Flatjekkene var aktivert fra starten for at plattformen skulle kunne bevege seg litt i første fase. Et teflonbelegg med liten friksjon gjorde dette mulig uten at jekken kom ut av stilling. Da flatjekken ble trukket tilbake var forbindelsen mellom jekken og plattformen stål mot stål, og dermed utgjorde den en stiv forbindelse.

 

4 – Forlengelsesstykkene ble satt på plass og de nederste boltene ble festet.

 

5 – Plattformen ble senket ned på forlengelsesstykkene.

 

6 – Boltene på de øverste flensene ble festet mens vekten fortsatt var på jekkene.

 

7 – Vekten ble overført til de forlengede plattformbeina.

 

8 – Operasjonen avsluttet

"Can do attitude"
Natt
Det ble jobbet både dag og natt.

Lars A. Takla var sjef for partnersamarbeid og langtidsplanlegging, investeringsbudsjetter og den slags i 1984 da nyheten om innsynkingen kom i desember 1984.

Vi sendte ut et fartøy og målte dybden, og fant ut at det var blitt tre meter dypere. Det var jo et veldig sjokk for oss. Det hadde vært en diskusjon i starten, siden krittet i reservoarene var så  porøst, om det kunne klappe sammen. Men alle regnet med at tre km med masse over ville holde. Men det viste seg at denne massen var såpass løs at det sank inn. Vi begynte å lure på om dette var slutten. Noen meter til, så ville man komme opp i kritisk bølgehøyde for konstruksjonskriteriene for plattformene. Alle var i sjokk, og vi satte i gang masse studier for å se hva som skjedde og hvordan vi kunne motvirke det. Trykkendringene som skjedde i reservoaret, gjorde at man måtte justere produksjonen. Men det finnes en ”can do attitude” i Phillips. Først var man i sjokk ”Jøss, hva kan man gjøre med dette, det er et umulig problem”, og så var det ”Nei, dette skal vi løse”. Minst tretti forskjellige metoder ble diskutert. En masse ingeniørfirmaer over hele Europa var involvert, og vi fikk en mengde brev med gode ideer om hvordan man skulle ordne det. Dette med oppjekking kom opp relativt tidlig, men det ble blåst av som en Donald Duck-løsning. Det ville ikke være mulig med disse svære plattformene og med en mengde rør og ledninger som koblet dem sammen.  Men etter å ha gått gjennom alle alternativene sto oppjekking av stålplattformene igjen, og så satte vi en ring rundt tanken. Oppjekkingen skjedde i 1987, og ringen kom på plass i 1989.

Vi fikk veldig liten tid på oss pga. innsynkingen, så vi måtte finne en løsning raskt. Det ble et enormt arbeid. Vi produserte ca. 120 jekker, pluss de hydrauliske styringssystemene og kontrollsystemer. Vi måtte jekke nøyaktig likt, slik at plattformen ikke ble skjev. Det ble en kjempeoppgave å forlenge kabler samtidig som man jekket, slik at produksjonen kunne foregå uten avbrudd. Vi hadde et spesialteam i sving som jobbet med alle forbindelsene mellom plattformene. Vi gikk jo inn og gjorde en del ting strømløst. Så alle disse forberedelsene for å unngå nedstenging var omfattende. Hundrevis av sveisere var i sving og sveiset på støttene for jekkene. Jeg kom ut som offshore manager høsten 1985, og satt midt oppi dette arbeidet som gikk fram til 1987. Jeg var ute da den første plattformen, Hotellet, ble jekket. Dette var nærmest en test. Man kunne ikke jekke hotellet samtidig med de andre plattformene. For det var en bro på ca. 100 meter som gikk bort til Tanken. 

Da vi begynte hadde vi et kontrollsenter hvor jekkedirektøren satt. Jeg hadde normalt kontor og beredskapsrom på Hotellet, men vi etablerte et midlertidig senter på Tanken. Det oppsto forsinkelser  på halvannet døgn fordi det ble for mye vind og bølger. Vi hadde egne folk fra værvarslingen som jobbet fast på Ekofisk på den tiden der. De fikk rapporter fra alle værstasjoner i Europa, slik at vi ikke skulle gå i gang med noe med dårlig vær i vente. Hotellet er omtrent så stort som et tietasjes hus, og jeg husker jekkesjefen sa ”Jeg går ut fra at dere har regnet skikkelig nå, tyngdepunktet på plattformen, at det ikke blåser over”. Vi kunne berolige ham, for mye av det tunge utstyret var lavt nede. Iallfall, gikk det veldig bra. Det var veldig gøy å være med på, og jeg tror det er en av de store ingeniørprestasjoner som er gjort her i Norge. Jeg husker vi hadde 3.200 mennesker ute, og da kan man gange det med tre for å få med alle som var involvert. Over hele Europa ble det bygd jekker og mellomstykker. Alt skulle transporteres ut, og tidsrammene var knappe. Supplybåter kom fra alle havnene i Europa, så det var en enorm logistisk utfordring. Men det var jo moro å ha vært med på det.

I den perioden kjøpte vi en leilighet i Spania, så etter oppjekkingen reiste jeg ned der, var borte i 14 dager. I løpet av de 14 dagene jekket man resten av riggene, så man var omtrent ferdige da jeg kom tilbake.

Lars A. Takla i intervju med Kristin Øye Gjerde, 19. desember 2002

Lukk
 
© Norsk Oljemuseum - Design og utvikling Netpower